Det er snart 9 år siden min sønn dro over til sommerlandet.

Jeg har tenkt mange ganger og sagt at nå må vi få ordnet opp klærne hans og gå videre en gang for alle. Dog for å slippe å ha det i bakhodet hele tiden.

Vi lagret dem på et lager her hvor vi bor nå, der skulle de være til vi var klar for det.

I dette livet har jeg erfart at alle disse tillærte mønstrene om hva som er rett og galt, og hva som seg hør og bør er ødeleggende for mine egne følelser og tanker, og måte å leve livet mitt på. Jeg hørte at det var best å bare gripe tak i det å ordne opp i tingene hans ganske rett etter at han dro over til sommerland, da ville det bli mye bedre å komme meg videre i hverdagen etterpå. Ta det der og da mens jeg var i livskrisen.

Jeg jobber som terapeut/coach og veileder i sorg og sorgfølelser. Ofte har jeg sagt at det må gjøres når en føler at tiden er inne, ingenting er rett eller gale, bare når det føltes rett for dem. Tenk, så har jeg hatt alle tingene etter min sønn så lenge. Jeg fant ingen rett tid og sted liksom. Jeg har sagt til meg selv at det er min mann som ikke orker å rydde bort klærne så vi kunne gjøre oss ferdig.

Helt til nå.

Siden jeg er klarsynt og er så heldig å kunne få kontakt med min sønn i åndeverden. Da "hørte" jeg fra han at nå er tiden inne til å få bort klærne hans. Jeg skjønte da at jeg hadde gjemt meg bak min mann der han sa vi kunne gjøre det når vi var klar. Jeg skjønte at jeg selv utsatte det, for da var det endelig.

Jeg har ikke sett på klærne på flere år, de har bare stått der. Jeg utsatte den endelige avskjeden med å ha tingene hans.Det å miste en du er glad i gir oss egentlig to virkeligheter på samme tid om du skjønner. En del ved å ha tingene å vente på rett tid, og jeg vet at det er endelig når han er dratt til sommerland, pluss det og være bevisst på at han er dratt over til sommerland i hverdagen. Akkurat som når du er over den første fasen av situasjonen der du vet at det er endelig.

Klærne til sønnen min var ikke bare en fysisk handling, det var som å åpne en dør til minner, kjærlighet og savn som aldri helt forsvinner. Men ved å ha dem, så gav det meg en slags tilstedeværelse av ham uten fysisk tilstedeværelse.

Dagen kom der jeg ble ledet til å ordne opp saker og ting og lukke døren for den delen også.

Jeg må si jeg kjente mange følelser da jeg nærmet meg hvor klærne hans lå.Jeg hadde ikke sett på klærne på flere år – de hadde bare stått der. Har på en måte gitt meg en trygghet for meg.  Det var en mektig stund. Jeg kjente på mange ulike følelser da jeg nærmet meg dit hvor klærne stod. Det eneste jeg bestemte meg for var at det får gå som det går, jeg var villig til å dykke ned i følelsene og det som måtte komme. Hadde ingen krav til meg selv, bare være i situasjonen.

Etter en liten stund og noen tårer og gode minner ble det lettere for hvert plagg jeg pakket ned.

Nå er dette noen dager siden og jeg kjenner en befrielse, og glede for at jeg endelig "hørte" på min sønn fra åndeverden om å gjøre det. Det å ta dette valget ser jeg nå har vært så lett å bare utsette. Nå kjenner jeg at nå viser jeg han respekt og kjærlighet ved å gjøre det. Å gjøre ting og ta valg ut fra seg selv er den beste levemåten, ikke hva andre mener, og hva som er skikk og bruk i slike situasjoner. Alle er forskjellig og hver og en kan ta valg ut fra sitt eget hjerte og ha det godt med seg selv.

Jeg vil også avslutte med at om du er i en lignende situasjon, la det være som det er, ingen kritikk til deg selv, ikke tving deg selv til å gjøre noe du ikke er klar for. Kjenn på følelsene dine, og følg ditt eget hjerte. Når tiden er inne for deg, vil også du kjenne at du kan gi slipp – ikke fordi du glemmer, men fordi du viser kjærlighet på en ny måte. Det er en styrke å tørre å møte smerten, og i det kan du finne en ny form for fred og frigjøring.

Du vet når det er den rette tiden for deg og din situasjon.

Kanskje det å gi slipp på det fysiske er en måte å gi plass til det som alltid vil leve videre i hjertet ditt. Ta vare på deg selv på denne veien, og gi deg selv lov til å finne ro når den kommer.

Kjærlighet varer evig, og det gjør minnene våre også.

Kjenner du at dette gjør noe med deg, kanskje går du rundt med samme holdning som meg, er du hjertelig velkommen til å kontakte meg via kontakt skjemaet her på siden min eller ringe: 941 85 835.

Takk til deg for at du besøkte bloggen min: En blogg om livet. Jeg håper tankene og refleksjonene her kan gi deg varme, inspirasjon og mot til å omfavne dine egne livsendringer.

Fra mitt hjerte og med gode ønsker til deg fra

Anne Marit <3