Pårørenderollen - tyngre enn mange tror

Som pårørende til en som er alvorlig syk, enten somatisk eller psykisk, står du overfor en rekke utfordringer som det er lett å undervurdere. Selv om du ønsker å være der for din kjære, for min del en herlig sønn, og støtte de best du kan, er det uunngåelig at det også vil ta en stor personlig påkjenning på deg.

Den følelsen av maktesløshet kan være overveldende. Du ser din kjære slite, kanskje lide, og du vet at det i bunn og grunn er utenfor din kontroll. Ingen ønsker å føle seg så hjelpeløs når et familiemedlem eller en nær venn trenger deg som mest. Å ha en slik hverdag over tid, spiser deg opp, det er usagte ord, det er tanker som fikk det til å føles håpløst. Å være pårørende er en tung byrde. Men ved å anerkjenne hvor krevende det er, ved å sette grenser og ved å be om hjelp, kan du forebygge utbrenthet og ivareta din egen helse. Og det er avgjørende, for din kjære som er syk trenger deg ved sin side, både fysisk og mentalt. Derfor mener jeg det er viktig at det er rom for egenomsorg midt opp i alt. For egen del trengte jeg ikke mer enn 30 minutters pause, en rask tur ut i frisk luft. I møte med en kronisk sykdom, er det viktig at pårørende har rom for å akseptere at de ikke kan kontrollere alt. 

Å finne måter å påvirke situasjonen på innenfor de rammene man har, kan være nødvendig for å unngå total utmattelse.I tillegg kommer ofte en følelse av sinne og frustrasjon. Sinne mot sykdommen, mot helsevesenet, mot Gud eller skjebnen. Frustrasjonen over at livet ikke ble slik du hadde forestilt deg, og at så mye av din tid og energi nå må brukes på noe du ikke har bedt om. Og akkurat dette kan være vanskelige følelser å innrømme, men det er normalt. Hvor mange tror du har tenkt : dette har ikke jeg tid til, jeg skulle jo.. og her sitter jeg. Det er helt naturlige tanker. De tankene kommer også for å unngå det utfordrende vi står opp i. 

Se en mulighet til å bare kunne får mulighet til å stikke av. Gå en annen plass, samtidig som du innerst inne ikke ville vært et annet sted enn hos din kjære. I det øyeblikket vi tenker tanker som at her skulle jeg ikke vært noe fordi... det gir oss energi til å holde ut fordi vi da merker at vi har et valg. Et valg for å bli eller et valg for å gå.

Og midt oppi alt dette forventes det ofte at du skal være den sterke, den oppløftende, den som alltid gir av seg selv uten å vise tegn til utmattelse. Men sannheten er at det å sette seg selv til side konstant, tar en enorm psykisk og fysisk tid. Du må også huske å ta vare på deg selv.

Husk at du ikke er alene. Det finnes mange gode støtteordninger og fellesskap for pårørende. Ikke nøl med å benytte deg av dem. Din egen omsorg er like viktig som den du gir.