Kjærlighetens skygger og lys. Å bære sorgen og savnet

Å elske et barn av hele sitt hjerte er en av livets dypeste og mest meningsfulle opplevelser. 

Når kjærligheten får blomstre, kan den føles så stor og overveldende at den nesten tar pusten fra oss. Det er en kjærlighet uten grenser, en kjærlighet som trenger seg inn i hver krok i oss.

Det er nok nettopp fordi at denne kjærligheten er så dyptgående, så altomfattende, og da blir sorgen og savnet også like dype når det elskede barnet vårt er borte. Sorgen føles som et sår som aldri vil gro igjen helt. Et savn som trekker pusten ut av oss, som gjør hverdagen grå og tom. Sorg er krevende, både fysisk og mentalt. Og vi kan ikke forvente at vi skal være "over" det i løpet av kort tid.

Likevel, er det ikke dette som lærer oss hva det vil si å leve fullt ut? Å tillate seg denne sårbarheten, denne absolutte hengivelsen, er en sjelden gave. Fordi vi elsker noen ubetinget, åpner vi oss for livets mest intense og betydningsfulle erfaringer. Vi lærer å verdsette hvert minutt, hver klem, hvert smil. Vi blir minnet på at livet er skjørt og flyktig, og at vi må gripe dagen vi har her og nå.

Ja, sorgen kan nesten ta pusten fra oss. Og etterhvert som tiden går, og hverdagen kommer, viser den oss også hvor dypt vi er i stand til å føle. Hvor stort og mektig hjertet vårt kan være.

Og nettopp derfor er denne kjærligheten vi har til våre barn og de som står oss nær, med all sin smerte, en av livets dyreste skatter. Den lærer oss å leve, virkelig leve, på en måte få andre erfaringer kan. Vær gode på å minne hverandre på det. Vi må gjøre det før vi opplever slike livskriser, å leve dagen i dag.

Når den intense sorgen etter å ha mistet et barn begynner å roe seg, etterlater den seg et savn som kan føles like overveldende. Savnet blir som en konstant ledsager, en skygge som følger oss overalt.

I starten er savnet som et åpent sår som gnager inni oss. Vi lengter så sårt etter å få tilbake den vi elsket, etter å kunne holde dem i armene våre, høre deres latter, se deres smil. Hverdagen føles tom og meningsløs uten dem. Vi griper etter ethvert minne, enhver liten ting som kan få oss til å føle oss nærmere dem igjen.

Etter hvert lærer vi å leve med savnet. Det blir en del av oss, en uløselig del a vår identitet. Vi finner måter å bære det på, uten at det lammer oss fullstendig. Kanskje vi snakker med dem, holder et bilde av dem nær, eller setter av tid til å minnes dem. Små ritualer som gir oss følelsen av nærhet og kontinuitet. Savnet blir aldri borte, men det endrer seg. Det går fra å være et åpent sår til å bli et arr, et varig minne om den uendelige kjærligheten vi delte. Av og til kan det blusse opp igjen, når vi minnes noe spesielt, en viktig dag eller hendelse. Men da lærer vi også å gi oss selv tid og rom til å kjenne på sorgen og savnet uten å la den overskygge alt annet.

For livet må gå videre. Selv om et hjørne av vårt hjerte for alltid vil tilhøre den som er borte, må vi finne måter å leve fullt ut på. Kanskje kan savnet til og med bli en kilde til inspirasjon, en påminnelse om å verdsette hvert eneste øyeblikk vi har. Å elske dypt og uforbeholdent, slik vi gjorde med barnet, er en av livets aller største gaver.

Å bære savnet med oss, som et tegn på den enorme kjærligheten vi fikk erfare, gjør godt. Ta det med deg i hjertets skattekammer og la det  minne oss om at selv i møte med det uutholdelige, kan vi finne kraft, visdom og mening utrolig nok. Det får meg også til å tenke på hvor sammensatt vi mennesker egentlig er. Hadde noen fortalt deg på forhånd at du kommer til å klare dette, så hadde du kanskje sett rart og uforstående på vedkommende, men etter hvert som tiden går, så vet du at du har klart det, at du har lært hvor skjørt livet er, og at det går godt an å kjenne på ekte glede igjen. For slik er livet en blanding av sorg og glede, savn og takknemlighet. Og det er nettopp det som gir det dets dype verdi.

La oss være takknemlige for at vi har fått lov til å elske så fullt ut.

La oss favne sorgen, men også alt det vakre den har brakt inn i livene våre.

For det er i kjærlighetens dype sår at vi finner livets aller dypeste meninger.

Jeg vil dele et dikt om det å leve med sorgen og savnet

Uendelig savn

Tomrom i mitt hjerte,

Et fotavtrykk som aldri viskes ut.

Savnet som aldri gir slipp,

En uro som aldri finner ro.

Jeg hører stemmen din, ser ditt smil,

Men bare et glimt, før du er borte.

Minnene fyller meg, tørker tårene,

Men kan ikke lindre den store smerten.

Savnet etter deg, mitt kjære barn,

Uendelig og ubærlig tung.

Jeg lengter etter å holde deg nær,

Kjenne din varme, høre din latter.

At du lærte meg hva ekte kjærlighet er.

Denne ufattelige sorgen tar pusten fra meg,

Og etterlater et hull som aldri kan fylles.

Men jeg vet du lever videre i mitt hjerte,

Der du for alltid vil være elsket og savnet.

 Vær snill mot deg selv. Ikke nøl med å søke støtte om du trenger det. 

Du kan kontakte meg på kontakt skjemaet her på web siden min i menyen til venstre.

Varme gode tanker til deg.