Stagnasjon og usikkerhet. Navigere gjennom ventesorg med indre styrke.

Jeg ble oppmerksom på ordet "ventesorg" her om dagen.

Det er et ord med en betydning som kjentes vond, kald, og på samme tid så god i en situasjon der vi kjenner på maktesløshet og håpløshet, selv om jeg mener ingenting er håpløst, for da kan vi bare gi opp uten å ha prøvd. 

Det er et veldig dekkende ord ved hendelser i deler av livet vårt der vi er stagnert og opplever usikkerhet.

Det er forskjellige situasjoner som får oss til å føle at vi er i "ventesorgtilstand". Vet ikke om jeg kan kalle ventesorg for en tilstand, men føler det blir det rette. 

I situasjoner der vi opplever sykdom og der vi vet utfallet, er vi i ventesorg tilstand.

Det kan være alvorlig ulykke som bilulykke eller arbeidsulykke som har inntruffet, og vi står å venter på svar, opplysninger over tilstanden til den berørte.

Jeg tenker på det på denne måten:

Jeg vil beskrive det som en psykologisk tilstand eller emosjonell erfaring som oppstår når vi står overfor en uavklart situasjon eller et forestående tap.

Den er preget av usikkerhet, bekymring og følelsesmessig spenning mens man venter på et utfall eller en avklaring.

Utfra egne erfaringer kan den vare over en lengre periode, fra dager til måneder, avhengig av situasjonen. Og det kan også vare i år.. det kommer an på hvilken situasjon vi er i.

Da jeg opplevde å være i den tilstanden merket jeg at det førte til fysiske symptomer som søvnproblemer, dårlig matlyst, anspenthet og konsentrasjonsvansker. Jeg følte mange ganger jeg var i en stor boble der det også var litt tåkete innimellom. Har du opplevd å være i en ventesorg tilstand skjønner du kanskje hva jeg snakker om. Og gjerne kommentere til meg dine erfaringer.

Psykisk kan ventesorg også medføre til at vi kjenner stress, angst, depresjon, nedstemthet og følelse av hjelpeløshet.  

I tilstand som "ventesorg"  kreves det en form for psykisk mobilisering og mestring.

Litt mer om hvorfor jeg har det med:

Ventesorg handler om den utfordrende tiden mellom det å få vite om en alvorlig sykdom eller hendelse, og det endelige utfallet. På grunn av at denne stunden preges vi av usikkerhet, uro og sorgfølelser.

For å håndtere ventesorg, kreves det en aktiv psykisk innsats fra oss som opplever det.

Vi må mobilisere indre ressurser og strategier for å mestre denne krevende situasjonen.

Noen viktige mestringselementer kan være:

1. At vi klarer å akseptere og bearbeide følelsene, som fortvilelse, redsel, hjelpeløshet. Å sette ord på dem og uttrykke dem på en konstruktiv måte. (De fleste av oss synes sikkert det er utfordrende å sette ord på følelser og tanker en sånn stund. Ofte på grunn av tankekjør og fullstendig kaos i følelser, det er smerter, det er gråt, latter og en god blanding av alt, fullstendig ute av oss selv opplevelse).

2. Å finne meningsfulle måter å håndtere usikkerheten på, f.eks. innhente informasjon, kommunisere med helsepersonell, planlegge for ulike utfall. Det gir mestring, kjenner vi gjør det vi kan for å være deltagende.

3. Å ta vare på oss selv fysisk og psykisk, gjennom søvn, aktivitet, sosial støtte osv. Det er en utfordring, men når vi klarer å tenke og gjøre oss selv bevisst på hva vi som står ved siden av den syke må gjøre for vår egen del blir det bedre. Og det er ofte det den berørte vil vi skal gjøre. Bare vi er der i syunder med usikkerhet for den berørte. Å tenke litt at det er viktig for den berørte å få litt hviletid og ro til å bearbeide egne følelser og sette ord på følelsene sine. 

Det er en situasjon og hele spekteret av tanker og følelser slåss om plass.

Maktesløshet er et svært relevant tilleggsaspekt ved opplevelsen av ventesorg, særlig i situasjoner knyttet til sykdom.

Jeg forsøker å utdype dette nærmere:

Maktesløshet er en svært vanlig følelse å oppleve når vi står overfor en alvorlig sykdom hos oss selv eller en av våre nærmeste.

I ventesorgsfasen kan maktesløsheten komme til uttrykk på ulike måter:

Man føler at situasjonen er utenfor ens kontroll og at man ikke har noen innflytelse over utfallet. Dette kan føre til en følelse av hjelpeløshet. Å være mamma som jeg var den ene gangen, gav meg en fæl følelse om at jeg ikke strakk til for gutten min. Ikke kunne fri han fra det vonde han opplevde.

Tanker kan trekke i retning av "hva om..?" "er de sikker..?" har de sjekket alle muligheter… ? og bekymringer for det verst tenkelige scenarioet kommer.. Mentalt prøver vi å forberede oss, men det er vanskelig. Jeg har aldri klart å forberede meg på noe slikt. Selv de siste timene lever jeg i håpet. Noe som jeg tror alle gjør. Jeg tror det kan skje mirakler. Jeg er ganske sikker, for det er en del historier som har fått meg til å forstå det 💜🤍

Følelsesmessig kan maktesløsheten medføre angst, frustrasjon, sinne, fortvilelse og en følelse av å være fanget i en uforutsigbar situasjon. Det er utfordrende å finne på noe til trøst, helt til vi forstår at ved å være der, å gi omsorg og mye kjærlighet er det beste vi kan gjøre. Å snakke sammen, vise at vi er glade i dem. Selv om det ikke alltid er ord, men handling som er viktigst er også det å høre stemmen til den syke og de nære godt og fredfullt. Noe som føles godt for både den som er syk og for oss rundt. I slike øyeblikk kan vi oppleve at våre evner til å påvirke utfallet er svært begrenset, til tross for at vi kanskje gjør alt vi kan. Denne følelsen av å mangle kontroll og innflytelse kan være svært tyngende og slitsom, både psykisk og fysisk

Det handler om en opplevelse av å stå utenfor og ikke ha mulighet til å påvirke egen situasjon. 

Slike følelser kan også utløse stress og engstelse. Uten muligheten til å påvirke utfallet, kan vi bli overveldet av bekymring og uro. Denne psykiske belastningen kan så igjen føre til fysiske symptomer som utmattelse, søvnproblemer og muskelspenninger. Når vi mangler kontroll, kan det føre til en følelse av hjelpeløshet og avmakt. Vi kan bli passive tilskuere i eget liv, uten mulighet til å ta egne valg og lede vår egen retning. Dette kan være svært frustrerende og utmattende over tid. Samtidig som jeg selv kjente på frustrasjon og utmattelse hadde jeg en grådig "kom igjen, brett opp på armene, dette går fint til slutt, stå stødig og trygt"  i situasjonen vilje. Det er fantastisk hvordan vi mennesker er satt sammen. Å finne uante krefter ut fra det blå.... som til syvende og sist er hjelp fra Gud, universet, engler, guider og hjelpere vi bare vet vi har, men som ikke alle forstår. Det var forresten i en slik stund jeg fikk opp øynene om at det er mer mellom himmel og jord enn det øyet kan se. 

 Å mangle kontroll og innflytelse går på tvers av vårt grunnleggende behov for autonomi og selvbestemmelse. Når dette behovet trues, kan det true vår opplevelse av egen verdi og mestring av livet.

Det er derfor avgjørende å finne måter å gjenvinne en følelse av kontroll, enten over situasjonen eller over egne reaksjoner. Ulike mestringsstrategier som å fokusere på det vi kan påvirke, søke sosial støtte og selv-omsorg kan være viktige verktøy. 

Maktesløsheten forsterker ofte opplevelsen av ventesorg ved at den skaper en følelse av å være tilskuer i eget liv. Dette kan føre til en opplevelse av å være en passiv observatør til sin egen skjebne. Måten vi forsøker å mestre denne maktesløsheten på, kan også variere. Noen prøver å holde seg travle og aktive, mens andre trekker seg tilbake. Noen søker støtte fra andre, mens andre føler seg alene. Uansett er maktesløshet en svært vanlig og tung del av ventesorgsprosessen. Ventesorg kombinert med maktesløshet er en krevende situasjon, men det er viktig å anerkjenne begge deler.

Men vi er ikke alene. Vår kjærlighet til den syke og vår omsorg for dem er sterk. Selv om vi ikke kan endre sykdommens gang, så kan vi være der. Vår varme, kjærlige ord og berørende tilstedeværelse betyr alt.

Om du som leser dette er i en slik situasjon vil jeg si la roen senke seg over deg. Du gjør så godt du kan, og det er nok. Dine handlinger og nærvær er verdifulle i seg selv.

Selv når ordene ikke strekker til, så finnes det en usynlig tråd av forståelse mellom deg og din kjære. Din tilstedeværelse, dine varme blikk og dine milde berøringer taler et dypt, meningsfylt språk.

Noen ganger føles tiden mellom det som var og det som kommer, utrolig tung. Mens vi venter på svar, behandlinger eller avgjørelser, kan usikkerheten føles overveldende

Ventesorg er en type sorg vi opplever før tapet eller endringen faktisk inntreffer. Det kan være vanskelig å finne ord for denne følelsen av å være fanget i limbo - verken her eller der.

Men la oss ikke glemme at ventesorg også kan romme håp. I disse stille øyeblikkene har vi mulighet til å samle krefter, finne indre styrke og puste med magen. Selv om veien er ukjent, trenger vi ikke gå den alene. Alltid ha håpet med deg.

Det er så viktig at vi må hente støtte i hverandre i dette uavsluttede mellomrommet. 

Del dine tanker, åpne ditt hjerte. For sammen kan vi bære den tunge tiden - og finne lyspunkter selv i mørket. Til å begynne med synes jeg det var veldig ydmykende å måtte vise mine svakheter, der jeg følte meg som et lite barn som trengte trøst både overfor kjente og ukjente. Etterhvert kjente jeg at det var det jeg måtte gjøre for å klare å stå i det tunge, noe som fikk meg til å kjenne på kjærligheten fra hjertet mitt til meg selv. Og utfra det lærte jeg å mestre tunge og vonde opplevelser og jeg kan si at vi får en enorm styrke i oss i ettertid. Selv om det er en tung og vondt vei å gå til å lære om oss selv og andre. 

Det kommer snart en meditasjon til dette blogg innlegget.

Med disse ordene vil jeg fra mitt hjerte takke deg som har lest dette innlegget, og gi meg gjerne tilbakemeldinger og del gjerne erfaringer via kontakt skjema på forsiden på web siden her. 

Varm hilsen fra 

Anne Marit  ❤️💜🤍